- Uklokt av Ap-regjeringen

Varslene kommer nå om at Ap-regjeringen har tenkt å legge fram deler av EUs 4. energimarkedspakke før påske, slik at det kan behandles i Stortinget før valget. Med Høyres hjelp satser dermed Ap på å knytte Norge enda sterkere til EUs energiunion. Det er uklokt av flere grunner. 

For å gå til kjernen først: Det at Norge har blitt stadig tettere integrert i EUs kraftmarked – både gjennom politiske rammeverk og en sterk økning i eksportkapasiteten til kontinentet, har vist seg å være en dårlig deal for industri og forbrukere. Vår reine vannkraft – og den kraftutvekslingen med nordiske naboland som vi tidligere hadde – sikret norsk næringsliv og norske husstander lave og stabile kraftpriser. Dette kraftsystemet og denne tenkningen har nå blitt rokket ved. Norske bedrifter og husstander sitter igjen med regninga. 

De to siste utenlandskablene fra 2021 økte eksportkapasiteten med over 40 prosent. Prisene i Norge er blitt høye – til tider svært høye – og de er uforutsigbare. Så sent som rett før jul opplevde vi at strømprisen gikk opp i 13 kr per kWt fordi det det ikke blåste på kontinentet. Norske strømkunder er nå altså prisgitt de kontinentale værfenomenene og prisen på flytende naturgass. Fraværet av stabil grunnforsyning av elektrisitet i Tyskland – som følge av landets beslutning om å stenge ned kjernekraftverkene - betaler også norske strømkunder en dyr pris for. Det samme gjelder den avhengigheten Tyskland hadde bygget opp når det gjaldt russisk rørgass. 

I denne situasjonen trenger ikke Norge tettere integrering i EUs kraftsystem og energiunion. Likevel er det det den veien Ap og Høyre ønsker å gå. 

Dessverre vedtok Stortinget med stemmene fra Høyre, Frp, Ap, Venstre og MDG å godta EUs tredje energimarkedspakke i 2018. Dette inkluderte EU-byrået Acer som skal være selve navet i EUs energiunion. Senterpartiet stemte mot bl.a. fordi vi ikke kunne akseptere å gi et EU-organ den innflytelsen over energipolitikken og mellomlandsforbindelsene som Acer skal få. Det som har skjedd i årene etter, gjør oss enda sikrere. 

I regjering fikk Senterpartiet viktige gjennomslag i energipolitikken. Vi fikk stanset flere kabler til utlandet, inkludert de såkalte hybridkablene. Men da Ap la opp til å fremme EUs 4. energimarkedspakke, hadde ikke Senterpartiet noe valg. Senterpartiet kunne ikke under noen omstendighet godta å være med på at Norge ble tettere integrert i EUs energiunion. Derfor sprakk regjeringen og Senterpartiet gikk i opposisjon. 

Senterpartiet forlot regjeringen fordi vi ikke kunne akseptere at EUs 4.energimarkedspakke ble behandlet stykkevis og delt. Ap-regjeringen sier nå at den skal fremme tre av de åtte direktivene i pakka før valget, og at de øvrige fem direktivene skal ligge på vent. Det er liten grunn til å tro på Ap’s løfter i denne sammenhengen. Regjeringen understreker selv – gang på gang – at vi gjennom EØS avtalen er forpliktet til å akseptere samtlige EU-direktiver som vedtas etter avtalen. 

Det er mye som er paradoksalt i Ap’s plutselige hast med å få direktivene igjennom. Tre direktiver i fjerde pakke er åpenbart avgjørende for EØS-avtalens framtid, mens de fem andre direktivene i pakken ikke er det. Det er ubegripelig. Antagelig handler det mest om at Ap og LO er dypt splittet innad om de fem siste direktivene. 

Det er altså vanskelig å forstå logikken i Ap’s resonnement. Men det skyldes kanskje at vi i Senterpartiet ikke deler det som trolig er Ap’s langsiktige plan: Å bruke et bredt spekter av taktiske manøvrer få alle åtte direktiver gjennom Stortinget. Bak ligger det en større strategi om å holde alle avgjørende EØS-spørsmål lengst borte fra valgkampen. Slik Ap og Høyre i sin tid gjorde da de presset selve EØS-avtalen gjennom i Stortinget – uten folkeavstemning. 

Marit Arnstad, 

parlamentarisk leder i Senterpartiet